Endelig vår tur til å arrangere rølpekveld. Endelig!
Vi har gått å ventet på denne dagen med skrekkblandet fryd. Fryden sier seg selv, i og med at konseptet vår er å nyte god mat og selskap sammen med vår felles lidenskap for vin! Skrekken var selvsagt det å leve opp til den skyhøye standarden som var blitt satt av de andre rølperne før oss; Allis og Olav og Nikki og Gard. De leverte på alle mulige måter, både med utsøkt mat, vin og et strålende vertskap. Vi ønsket jo selvsagt heller ikke å skuffe, men hvordan leve opp var jo dog et annet spørgesmål.
Vi hadde som kjent vært en tur i Portugal tidligere i vår, og vi tenkte i våre sinn at Portugal da også kunne passe som ramme for RØLP møtet vi skulle arrangere. Når det er sagt, visste vi også at vi dessverre ikke får sette opp konseptet selv, men må følge Vinmonopolets pensum (se
Vinbladet) for vinklubben - ikke det at jeg klager, for vinmonopolet har gjort en strålende jobb med dette produktet også. Nei, men vi hadde uansett gleden av å bestemme hva som skulle fortæres av fastere føde og da også hvilken vin som skulle serveres med måltidet. Det ble vår anledning og mulighet.
Vi gikk for følgende treretters middag:
Forrett: Pestofylte sjampinjonghatter med stekte tomater (vin: en av dagens hvitviner)Hovedrett: Bacalao à la Moi (vin: Periquita 2004 Reserva)
Dessert: Bocca Nero konfektkake med vaniljeis (vin: Portvin, Graham's 20 years old Tawny og Osborne 10 years old Tawny (ikke på polet))
Så, da dette omsider var bestemt og klubbet i rådet i PC16, bar veien til vårt lokale vinutsalg. Her er de alltid hjelpsomme og denne gang var intet unntak. Jeg fikk hjelp av en hyggelig fyr som (etter å ha ryddet unna daglige gjøremål som å løpe ned til Torggalleriet og beslaglegge sprit) hjalp meg rundt i lokalet mellom reolene. Vi satt i fellesskap opp denne vinmenyen der målsetningen var å belyse sammenhengen mellom pris- og kvalitetsforskjeller i tysk rieslingviner:
Del 1:
Ress Oestricher Riesling Trocken (kr 109,90)
Lys strågul med grønnskjær. Ung fruktighet preget av eple og sitronskall, hint av voks og mineraler. Rheingau, 2006.Breuer Riesling Sauvage (kr 131)
Lys strågul. Ung fruktighet preget av sitrus og mineraler, hint av grapefrukt og urter. Frisk ettersmak med god lengde. Rheingau, 2006.
Del 2:
Prüm Graacher Himmelreich Riesling Spätlese (kr 134,90)
Lys grønngul. Tiltalende, litt utviklet fruktighet preget av lime, honning og sopp, innslag av mineraler i frisk ettersmak. Mosel, 2006
Loosen Graacher Himmelreich Riesling Kabinett (kr 94,90)
Lys grønngul. Ung, tiltalende aroma preget av eple og sitron, hint av skifermineraler og sødme. Mosel, 2007
Del 3:
Battenfeld-Spanier Riesling "s" (kr 174,80)
Lys grønngyllen. Fokusert aroma preget av sitrus, fersken og mineraler, hint av krydder. Rheinhessen, 2006.
Tausendhügel Dry Riesling (kr 99,90)
Lys strågul. Ung, sval fruktighet med innslag av eple, sitrus, mynte og gress. Ettersmak med antydning til mineraler. Rheinhessen, 2007.
Gard og Nikki kom tidlig i 7-tiden. Da holdt vi fremdeles på å lage maten og dekke bordet, men jeg tror ikke det plaget dem for mye. De var så elskverdige at de hadde tatt med seg en hvitvin som fungerte utmerket som aperitif. Når Allis og Olav kom i åttetiden, satte vi igang med vinsmakingen. I oppholdet mellom Del 1 og del 2 ble forretten servert, og om jeg må si det selv så var den nydelig. Etter at vinsmakingen var over, ble hovedretten servert. Vertskapet syntes selv den var rimelig vellykket. Vi fulgte opp med kaffe og cognac på balkongen med tilhørende høy sigarføring. Desserten ble servert i stuen når maten hadde sunket.
Del 1: Her ble det servert tørr eller forholdsvis tørr Riesling, og oppsummeringen må bli at folket var delt i oppfatningen om hvilken vin som var den dyreste (eller beste?). Vi mente at det ikke var så enkelt å skille de to, verken i utseende, lukt eller smak.
Del 2: Halvtørr Riesling fra Mosel ble åpenbart for søt i smak for smakspanelet, og flere av oss mente det rimeligste alternativet var å foretrekk, mest på grunn av at den manglet litt av friskheten den andre hadde.
Del 3 utmerket seg med at den dyreste vinen slett ikke var den som ble mest verdsatt. Gard uttalte vel noe i retning av at den var helt forferdelig. Andre av oss var nok litt mer nyanserte, men den dyreste vinen var uansett ingen klar favoritt. Dette kan kanskje skyldes at denne vinen har en veldig sterk mineralsk, lang ettersmak - som jo kjennetegner gode tyske rieslinger. Eller skal vi si "gode"?
Oppsummert må vi vel si at vi på denne stadiet på veien mot vinkunnskap var det mye humper og ujevnheter i asfalten, og vi klarte vel ikke helt å finne de virkelige sammenhengene mellom rimelig og dyrere riesling fra Tyskland. Kanskje om vi gjentar øvelsen om et år vil vi komme til andre konklusjoner.
Uansett, vertskapet syntes det var en vellykket kveld der alle kriteriene ble innfridd. Nå gleder vi oss veldig til neste gang, og håper det ikke blir for lenge til.
